«Du lukter sykehus», sier han. «Du lukter alltid sykehus».
«Hva mener du?», spør jeg overrasket. «Hva lukter jeg?»
«Ikke noe spesielt. Bare… sykehus».
Sterilt, sikkert. Jeg lukter helt sikkert sterilt. Nøytralt, klor, kanskje et hint av eddik som brukes i vask av tøy på sykehuset. Sengetøy, håndklær, klær, fulle av sykdom. Såpene der lukter heller ingenting. Faktisk absolutt ingenting. Når jeg har kommet meg litt ut av den verste krisen, eller når mine nærmeste kan komme med saker og ting til meg, da er det godt å endelig få vaske seg med ordentlig, skummende, velduftende såpe. Å lukte godt for omgivelsene, eller i det hele tatt se noenlunde oppegående og stelt ut, er vel strengt tatt ikke akkurat det man tenker mest på når man er syk, i krise og innlagt på lukket akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Kanskje er man bare veldig heldig som ikke ligger i graven.
«Dust», svarer jeg og smiler. Han ler tilbake og tar hånda mi. Snart hjemme.
Se alle Øyeblikk
